Sanitaslogo



VESLELIA SMÅBARNSKOLONI PÅ FINNØY

Som vi alle vet har Frelsesarmeen alltid hatt omsorg for de svake i samfunnet og barna har slett ikke vært noe unntak. Allerede i 1896 (samme året som lærere i Stavanger tok initiativet til feriekoloniene) åpnet Frelsesarmeen en daginstitusjon for barn i byen, en såkalt barnekrybbe. Her kunne mødre levere sine små barn før de gikk på jobb og hente dem når arbeidsdagen var slutt. Kvinnene hadde lange arbeidsdager og fattigdom og sykdom gjorde ikke forholdene bedre for folk flest. Frelsesarmeen så at barna ville ha godt av å komme bort fra byen i sommermånedene og de voksne kunne saktens også trenge en avlastning. Derfor leide Frelsesarmeen i 1916 et hus på en gård på Finnøy. Her fikk 25 barn sommeropphold i 1917. Allerede dette året kjøpte så Armeen en tomt på øya og Veslelia småbarnkoloni stod klar sommeren 1919 og hadde plass til 45 barn om gangen. I 1918 skriver Otilie Tonning i bladet "Faklen": Stavanger leier et hus til sin flok paa en gaard paa Finnø. "Veslelien" er endnu ikke bygget; vi haaber at faa lagt grundmuren i sommer. Og det fikk de!

ANTALL BARN PÅ VESLELIA

Det første året var det omlag 50 barn på Veslelia. Senere ble det plass for 100 unger fordelt på 2 kull. I motsetning til feriekoloniene, var Veslelia for barn under skolealderen, fra 4 til 7 år gamle. I 1940 ble det ikke avviklet ferieopphold på Veslelia, men vi vet at i 1945 fikk 40 barn plass fordelt på 2 kull, og sammen med dem var 34 barn fra Frelsesarmeens barneherberge. Fra 1956 var det bare ett kull hver sommer med 10 - 20 småbarn som fikk være på Veslelia sammen med barn og ansatte fra Tryggheim barnehjem.

Johnny, (nesten) på Veslelia.

Johnny Emanuelsen forteller:
Jeg har nettopp blitt fortalt av min mor at et ferieopphold på en bondegård på Talje, som jeg hadde i 1956-57, egentlig skulle vært et vesleliaopphold. Siden vi nå har fått vår egen vesleliaside, passer det å fortelle denne historien her.
Jeg var ca 4 år gammel og min mor hadde jobb i hermetikken. Brislingsesongen begynte tidlig og for å kunne tjene til å holde liv i oss ungene, måtte hun jobbe mens der var arbeid å få. Derfor tok hun kontakt med Frelsesarmeen i Bergelandsgaten for å prøve å få plass til meg på Veslelia.
Der var det imidlertid fullt og ingen mulighet å komme inn for lille meg. Men Frelsesarmeen lar ikke noen gå uhjulpet der i fra. De kunne tilby mor en familie på Talgje som var villige til å ta i mot en liten byas for noen sommeruker.

Nils og Tomine Meling hette bondeparet. Jeg husker at da Koffertguttjeg skulle reise kjøpte mor en liten porselensfigur på Diversen i Pedersgata. Figuren er av en liten tjuagutt med caps som sliter på en gammel koffert (se bilde). Figuren skulle tydeligvis symbolisere meg på vei til Talgje.
Oppholdet husker jeg bare ganske vagt. Men en ting sitter spikret fast. Hjemme spiste jeg aldri plommen i kokte egg, hverken bløt- eller hardkokt, men her inne måtte jeg det. Med stort besvær. Dessuten hadde familien piano , høner og hest, alt ting jeg ikke hadde opplevd før. Som liten ble jeg og andre unger i østre bydel ofte skremt med at ”trollet kommer og tar deg, hvis du ikke er snill”. Denne ”lærdommen” tok jeg med til Talgje.

En dag var Tomine og jeg ute og gikk tur. På veien møtte vi to eldre damer, som Tomine snakket med. Jeg gjemte meg fortvilet bak skjørtene hennes og smågråt. Da samtalen var over, spurte fru Meling bekymret hvorfor jeg gråt. Da sa jeg gråtkvalt: ”Jeg trodde det var to trollkjerringer som skulle ta meg!”

I 2001 kom jeg til å fortelle denne historien til min svoger, som var melkekjører på Talgje. Han kjente selvfølgelig denne familien, og spurte da på garden om denne lille krølltoppen som fikk bo hos dem en sommer på 50-tallet kunne få komme inn å gjense gamle tomter.
Tomine fortalte da at Nils var død for noen år siden, men hun ville gjerne ta i mot Johnny. Og slik ble det. Jeg reiste inn til Talgje og framme på gården fikk jeg hilst på Tomine som nå var godt opp i årene. Til tross for de mange årene som var gått siden den gang, hadde hun fremdeles den lille figuren som hun hadde fått av meg, stående på pianoet. Selv om den hadde falt i golvet en gang og brukket i to, hadde de limt den fint sammen igjen og tatt vare på den. I fjor døde dessverre også Tomine, men figuren som hun hadde tatt vare på, fikk jeg tilbake og har nå stående på hytta mi på Rennesøy, som et godt minne fra en mangslungen barndom

VESLELIAS ØKONOMI

Småbarnskolonien på Finnøy ble finansiert ved hjelp av gaver og innsamlinger. Gjennom Frelsesarmeens blad "Faklen" ble folk også oppfordret til å kjøpe sparemerker. I 1922 kostet sparemerkene 25 øre pr. stk. 120 sparemerker (30 kr) ga 50 dagers sommeropphold for ett barn. Også mødre til trengende barn og andre pårørende ble oppfordret til å kjøpe sparemerker gjennom året, slik at barnet kunne komme på Veslelia om sommeren.

Også på syttende mai ble det samlet inn penger til formålet. Slumsøstrene gikk langs togrutene med sine tøyhover og oppfordret folk til å gi, og noen kjørte også i lastebil og strakte tøy-hovene til folk langt inne på fortauet.

Copyright ©2005 SAnitastur.com admin login ›