Velkomstside

Hvem er vi?
Duedalens historie
Dette skrev avisene
Bildearkiv 1
Bildearkiv 2
Bildearkiv 3
Duedalentreff 2006
Ymse fra kolonitiden
Minner
Minner 2
Etter turen
Etter turen 2
Bokprosjektet
Våre sponsorer
Kontakt oss
Lenker ut





Vi mimrer videre...

Heldigvis har vi fått så god respons på vår oppfordring om å formidle videre minner fra tiden på Duedalen at vi må utvide med en ny mimreside. Noe vi gjør med den største glede. Disse minnene, som vi håper vil fortsette å strømme inn, gjør feriekolonitiden levende igjen, ikke bare for dere som har vært der, men også for alle andre som leser disse sidene. Det er historieformidling av beste sort dere bedriver, jenter! Så stå på!

I Duedalen under krigen...

To av de som var tanter på Duedalen i krigsårene, var Anne-Marie Tangen og Nina Løve Nielsen. De hadde jobben i 1944 og -45. Her forteller de om sine opplevelser i denne vanskelige tida og hvordan opplevelsene også fikk et positivt etterspill for ferikolonibarna rett etter krigen. Denne historien varmer.

Duedalen

I 1944 var Stavanger preget av å ha vært i krig i flere år. Melken ble stadig blåere og silden var fast middag i Stavangerske hjem. Det var vanskelig å få tak i klær og sko, så det var ikke lett å utstyre barn til et 3-ukers ferieopphold på Duedalen. Men de 60 familiene som sendte jentene sine til Duedalen hadde greid dette flott.

Vi fire som sa ”jatakk” til en sommerjobb på Duedalen feriekoloni fikk en nesten heldøgnsjobb. Men med på kjøpet fikk vi minner for livet. Glemmer aldri de gode jentene på feriekolonien.

Fru Sigrid Hansen, som var leder (bestyrinne) de somrene jeg jobbet der blir heller aldri glemt. Hun var som en god mor for alle jentene, og også for en ung betjening. (Om fru Hansen: Hun hadde mann og sønner i tysk konsentrasjonsleir og en datter i Grini fangeleir. Datteren het som gift fru Beckholt og ble senere lærer på Auglend skole.)

Hverdagen på Duedalen.

Maten var veldig viktig. Her var ingen tomme hyller, og alle skrev hjem om maten. Både barn og betjening ”la på seg”.

Det var bestemt at vi skulle ha en kort andakt ved frokostbordet mens vi spiste. Dette var mitt ansvar, og hver morgen ble jeg møtt av et enstemmig kor: ”Ver korte, tante!”

Bading var svært populært og vi marsjerte i tog til stranden. Det var et syn: Alle jentene i sjøen og 2-3 av betjeningen til å passe på. ”Ikke lenger ut!” var vårt faste rop,...... og det gikk heldigvis godt.

Hårklipping. Noen av jentene hadde veldig langt hår og lokkene falt. Replikk fra en av jentene etterpå: ”Mor mi syns det e` synd å klippa håret.” (Moren tok det pent på kaien i Stavanger.)

Nettene på sovesal 1 og 2.

Alle hadde lagt seg, 30 jenter på hver sal. Noen måtte trøstes og noen måtte roes litt. En av jentene hadde tung pust. Et tau var snørt fast rundt livet på henne. (Mangel på buksestrikk i Stavanger.) Jeg kuttet snoren og pusten var i orden. En kveld var det svært rolig på sovesalene. Vi undret oss. Så begynte uroen. De største jentene hadde skrevet papirlapper og lagt på alle sengene:

”Viss dere er rolige ska dere få sogerkavring. Hilsen tante”

Stor var skuffelsen når de skjønte at det ikke var sant.

Komiteen kommer.

Vi hadde det travelt med forberedelsene til besøket og vi laget ny fane med mottoet:

”Slike jenter det vil gamle Norge ha.”
(se avisutklipp og albumblad 2)
Avisartikkel

Så ble det avskjed og hjemtur. Men noen få dager etter kom et nytt kull jenter til Duedalen. Flere av jentene fikk dobbelt opphold og var til god støtte for de minste.

1945. Tilbake til Duedalen

Dette var fredsommeren og alle hadde opplevd jubelen over frihet og fred. Nye fredssanger var populære. Og om det var noe jentene på feriekolonien virkelig kunne så var det å synge.

Fru Hansen og vi andre var på plass til første flokk, så kom nye barn og ansatte til neste flokk.

Den store barnefesten

Høstkullet 1945 på Sanitetsforeningens sykepleierskole NKS var ikke som andre studenter. I stedet for å sitte med nesen i boka hele tiden bestemte vi oss for å holde barnefest. Anne-Marie kjente hærskarer av barn siden hun hadde arbeidet på feriekolonien så vi hadde lyst å gjøre noe for dem også.

Vi satte i gang med å skrive innbydelser til feriekolonibarna:

Du innbys til barnefest i Frelsesarmeens lokaler lørdag kl. ----
Ta med søsken og venner!
Velkommen!

Vi hadde lite penger, men ingen fest uten mat. Og maten fikk vi! Hos Meling på torget hentet vi en haug med epler. Frue Meieri på Våland ga oss 50 liter helmelk. ”Nordstjernen”, Jonassens brusfabrikk på Våland ga oss flere kasser brus. Våland dampbakeri og Grensens dampbakeri ga oss boller og wienerbrød nok til alle. Så var menyen sikret.
Vi kjørte alle varene på en håndkjerre gjennom byen. Det skranglet veldig i Musèbakken. Folk stoppet opp for å se den uvanlige transporten.
På festkvelden var vi samlet i festlokalet. Det var et hav av mat og drikke og vi gjorde det så festlig som mulig.

Når det nærmet seg tiden da festen skulle begynne gikk vi ut i Bergelandsgata for å kikke etter barna. Vi var ganske nervøse for at gjestene ikke skulle komme. Så møtte det oss et merkelig syn. Fra alle sidegater myldret det frem barn. De så forskrekket ut og noen leide på mindre barn.
Frelsesarmèens lokaler ble fort fylt av festglade barn og det var mange flere enn vi hadde regnet med. Men heldigvis hadde vi nok mat.

Festen var på alle måter vellykket med film om ”Dyreliv i fremmede land”. Flinke barn som underholdt med opplesning og sang. Dessuten opptreden av voksne. Vi var enige om at flere av barna hadde kunstneriske evner og at de var greie og kjekke. Det var nok også mange barn som tidligere hadde vært sammen på feriekolonien som møttes igjen denne dagen.

Så var festen over og alle barna takket for seg og gikk. Lykkelige og glade. Ryddingen gikk som en lek for oss 15 som var arrangører og vi glemmer aldri barnefesten vår.

Skriv i minneboka Gratis gjestebok Les minneboka


Copyright ©2006 - 2006 Duedalen treff.comAll Rights Reserved. - Designed by Nor Data Design