Velkomstside

Hvem er vi?
Duedalens historie
Dette skrev avisene
Bildearkiv 1
Bildearkiv 2
Bildearkiv 3
Duedalentreff 2006
Ymse fra kolonitiden
Minner
Minner 2
Etter turen
Etter turen 2
Bokprosjektet
Våre sponsorer
Kontakt oss
Lenker ut

Else mimrer litt
fortalt av
Else Karin Solvik (f. Janzon)
Var i Duedalen 4 somre i perioden 1955-1958

Jeg vil starte med en av de sangene vi stadig gikk og sang på mens vi var på Fogn:

I Duedalen er det godt å være
alle de liker seg der, liker seg der.
De lengter å bliver så kjære,
dessverre er solen altfor streng.

Der får me fisk å kjød å melkehavragrød.
Og dermed er det ingen som lider nød.
Forstår du det min venn,
At hvor du kommer hen:
Så lengter du til Duedalen igjen.

Om morgenen ble vi vekket kl. 07:00. Deretter vaska vi oss, kledde oss og reia opp sengå fint. Kl. 08:00 frokost med skjeva med brunost og syltetøy. Videre ble det pakket til tur til sjøen om været var fint.

I lang rekke dro vi forbi Runestadhuset hvor alle sang av full hals: ”Vi liker Runestad alle mann osv.” Elleville til stranden, hev av klærne. De som ikke hadde badedrakt, badet nakne. Det beste var kl. 14:00 da kneipbrødskiver med brunost ble delt ut. ”Mellemat” ble det kalt. Middag hadde vi i 5-tiden, tror jeg. Kjøttkaker eller fiskekaker. Kjempegodt.

Vi hadde en stue hvor det var inneaktiviteter. Der oppholdt vi oss om kvelden og dager hvor det var dårlig vær. Vi tegnet, leste og spilte spill. Enkelte kvelder, om det var til helgen, så hadde vi skuspill. Jeg var valgt ut til å være ”blåklokke” i et skuespill som het "BLOMSTENES SKJØNNHETSKONKURRANSE".

Jeg må visst gå til doktor med mitt øre.
Jeg kan ikke tro hva jeg nettopp fikk høre:
At løvetann er vakrest av alle,
men løvetanns øyne
er faktisk gule og dertil forfløyne.
Nei, takke meg til for det blå,
må jeg be!

fremførte jeg stolt med stor blåklokkehatt på hodet og en blåklokke i hånden. Så var det de neste jenteblomstene sin tur å fremføre sine vers før jeg igjen kneiset med nakken og proklamerte:

Huff, dere prater jo bare no tull,
Blåveisen er ikke no mer enn ett null.
Ikke no pen, ingen forstand,
ikke no klokke som ringe kan.
Glad kan jeg være som ikke er sånn.
Vakrest er jeg ,”Maria Nøkkelbånd”.

Jeg opptrådde også med ”gråtesanger” som jeg hadde lært av mor.

Var det ikke badevær, lagde vi hytter av greiner med både gulv, vegger og tak. Det gjaldt å få til den tøffeste hytta. Andre dager når det regnet var det på med regntøy og støvler og kopp. Da skulle vi på blåbærtur. Det var det masse av. Når vi hadde fått full bøtte dro til til ”hjemmet” og så fikk vi rørte blåbær til kvelds. Helt herlig. Det smakte godt.

Om kvelden var det alltid liv. Noen leste blader som de hadde fått i pakken hjemmefra. Ingen godterier var tillatt. Kjeks var ok. Men de som ”lurte” en dropspose inni pakken fikk mange ”venner” den dagen. Det måtte være ro i sovesalen kl. 10:00 (tror jeg det var). Ny dag ventet. Det var en rik tid.

Når vi dro hjem med båten var vi spente på om mor eller far var på kaien for å hente oss. Det var nemlig ikke alltid det skjedde. En gang gikk jeg alene hjem med den digre kofferten. Mor hadde tatt feil av dagen. Jeg satt da på trappa med kofferten og ventet til arbeidsdagen var slutt. Og i de tider sluttet de ikke kl. 16:00.


De fleste jentene som var på Duedalen i andre halvdel av forrige århundre, har Runestad "fjelgest"et minne som står klarere fram enn noe annet, og det er mannen med hesten, vår alles kjære Runestad. Han var der når vi ankom og var der når vi dro og han var mannen som transporterte det vi trengte til feriekoloni-oppholdets daglige drift, også når vi skulle ut på lengre turer.

Dessuten var det magiske øyeblikk hver gang han kom med posten: Ville vi få pakke eller brev fra byen i dag?

Dette koselige bildet av Runestad som blir klippet av en bekjent får stå som en takk fra alle oss som fikk gleden av å bli kjent med denne godhjertede mannen. (Klikk på bildet så får du en større utgave.)

Når over 50 jenter er samlet på et sted og mange av dem er hjemmefra for første gang i sitt liv, er det klart at det i ettertid blir mange gode historier å fortelle videre. Disse historiene vil vi gjerne ha, slik at vi kan la alle få del i dem her på denne sida. Akkurat dette slet guttene svært med da de laget sin side om Sanitas. Her hos oss ser det ut til å kunne gå mye bedre. Les det som allerede er på plass på denne sida, og la deg inspirere til å fortelle om dine gode og mindre gode Duedalen-minner.

Vi er nå spesielt interessert i korte fortellinger om enkelthendelser som vi vil plassere i de grønne feltene til venstre på hver side.

Vi vil begynne denne mimresiden ved å gi ordet til en av de virkelige veteranene fra Duedalen, bestyrerinne Klara Bolme som nå går i sitt 99. år:

Samtale med bestyrerinne Klara Bolme.

Samtale med Klara Bolme, bestyrerinne på Duedalen fra 1950-1973.

Etter 2. verdenskrig hadde noen av barneskolene i Stavanger ”skolefrokost” for elevene. Her jobbet Klara Bolme da som ”husmor” som det den gang het, på Kampen skole.

Hun ble i 1950 forespurt av styret som var ansvarlige for feriekolonien om hun ville være bestyrerinne på feriekolonien for jenter i Duedalen på Fogn. Så dette ble starten på hennes karriere som bestyrerinne.

Første årene hadde hun med Ellen Knutsen og fru Sunde som hjalp til på kjøkkenet. Hun skryter masse av dem som var med henne, Ellen likte å vaske og ha det rent rundt seg og var ellers en som var full av ”ablegøyer”, og ” hu var drivande go'e” kom det kontant fra Klara.

Det er ikke få gryter med middag som ble laget i løpet av disse årene, kan hun minnes. For hun var også med på matlagingen, utenom å styre alt. Hun hadde et godt ord på seg til å være en ”kløpper” med mat, det kan jeg skrive under på.

Senere år fikk hun fru Sivertsen til å være kokk og hjelpe til på kjøkken, og henne skryter hun også masse av, hun var en dyktig dame. Ellers hadde Klara i oppgave å sørge for at det hele tiden var nok mat, bestille nye varer gjorde hun nesten daglig. Det var jo en masse brød og middagsmat som gikk med.

Johan Runestad og hesten hans forteller hun om. Han var trofast tidlig hver morgen med melk, og om ettermiddagen kom han med matvarer og ”pakker” til jentene. Hun hadde alltid noen brødskalker på lur som hesten fikk. Mange gode minner har hun om Runestad, han var en god mann.

Mellom hvert ”kull” var det vask av en mengde sengklær og håndklær å ta seg av, og det var ikke noen vaskemaskin den gang. Så da måtte det fyres opp med ved under store vaskegryter og skylling i kaldt vann nede på vaskeplassen. Alt måtte bæres ned, både tøy og ved, men de hadde også god hjelp med vasken av en fastboende på Fogn, Anna Bø, som også var til god hjelp ellers i sesongen, da hun var med på rengjøring i huset.

Når komiteen kom på besøk, skulle alt være rent og fint over alt. De likte å gå rundt å se hvordan jentene hadde det. Jentene øvde på skuespill og sang med ”tantene”. Her minnes hun også mange jenter som var flinke til å underholde med sang og ”løgne sketsjer”. Noen av dem var det som ikke riktig ”tørde til”, de var for sjenerte og rolige av seg. En kommentar fra Sally ( Sally Nilson, skuespilleren ) står som spikret i hodet på henne: ”Eg e'kje tvere, eg, bestyrerinne”.

Hun har mange gode minner om jentene, som hun syntes oppførte seg for det meste fint, og alle tantene som også var dyktige og gode med jentene. De to siste åra som hun jobbet på Duedalen var det bare ett ”kull”, behovet for å sende barna på feriekoloni var nok ikke så stort lenger.

Så i 1973 ble det altså siste år Klara Bolme var bestyrerinne, og dette ble også siste år for feriekolonien i Duedalen. Hun ble forespurt mange ganger om å være lenger, men syntes da det var nok. Mye mer kunne nok vært nevnt om alle disse årene hun var i Duedalen, men her er nevnt noe av det som hun husker best. ”Det var den gang”, kom det som en avslutning på vår samtale.

Klara Bolme, som i dag er kommet opp i en alder av snart 99 år, hadde nok syntes det ville være kjekt å treffe jentene igjen, men hun makter det ikke, med sin høye alder er hun trett og sliten, men den gode husken har hun fortsatt. Skal hilse så masse til alle sammen fra henne, og si det var en kjekk og minnerik tid!

Med tante Klara til Duedalen

Bjørg Bolme, som fikk være med "tante" Klara fra 1955 til 1964 forteller:

Jeg har masnge gode minner fra oppholdene på Duedalen og her kommer noe av det jeg husker ekstra godt,

Jeg var ikke mer enn 6 år første gangen jeg fikk være med tante Klara som var bestyrerinne i over 20 år i Duedalen. Husker ikke så mye fra de første årene, men jeg minnes godt Inger Lise som var med sin mor fru Sivertsen som var kokk. Vi lekte godt sammen og ble gode venninner gjennom flere år. Betjeningen måtte reise til Duedalen noen dager før første kullet med jenter kom, så det ble i hvert fall over 7 uker jeg var der hver sommer fra 1955- 1964. Det var mye som skulle klargjøres av betjeningen før jentene kom, men med Inger Lise og jeg var det leking med dukker som var kjekkest. Men etter hvert som vi ble større måtte vi hjelpe til med å bære opp sengklær til sovesalene, for det var ikke få senger som skulle klargjørs, over 40 senger. Jeg ble også kjent med mange kjekke jenter i løpet av alle årene jeg var der, selv om Inger Lise og jeg hadde det friere, måtte vi jo følge samme regler som de andre jentene. Jeg ble også kjent med noen fastboende jenter som bodde på gården rett over Runestad. Det var Sigrid Runestad som var enebarn, og de tre søstrene som bodde på gården heter Eli, Kjellaug og Randi, også med etternavn Runestad. Der fikk vi hoppe i høyet minnes jeg, som var stor stas.

Vi fant alltid på noe å ta oss til på feriekolonien, som for eksempel hyttebygging av greiner. Favorittplassen var oppe i skogen, der var det fjellknauser på begge sider og da var det enkelt å plassere greiner over som tak. På gulvet la vi først smågreiner og gjerne noen regnfrakker over, her hadde vi det lunt og godt.

Vedskuret var også en plass vi lurte oss inn i, hadde i grunnen ikke lov til å være der, men her kunne vi sitte oppå vedstablene i mørket å fortelle spøkelseshistorier og vitser om ”dansken, svensken og nordmannen”. Vel litt feling om kvelden ble det, men vi likte spenningen likevel.

Mitt siste år i Duedalen jobbet jeg på kjøkken, smurte en masse brødskiver og oppvasken var ikke så liten den heller, men jeg trivdes godt med jobben.

Livet på feriekolonien

Fortalt av Arnhild Grostøl (nå Nordbø) som var på ferå 9 ganger fra 1958 til 1962 og Alice Therese Jacobsen

Jeg skal på feriekolonien. Gleder meg til å treffe nye og gamle venner. Har pakket og stått i. Alle klær måtte pakkes og merkes med navn. Vi måtte ha med nok til 3 uker da vi ikke fikk vasket noen ting. Håndklær og vaskekluter også. Var redd for å glemme badetøyet. Regntøy og støvler var visst det aller viktigste, ja egentlig mer viktig enn toalettsakene.

Frk. Bolme var flink til følge oss opp. Hun passet på at vi pusset tenner og vasket ansikt og hender. Hadde vi langt hår måtte det enten flettes eller tas i hale. Det var en del barn som var hårsåre.

Vi måtte gå på utedoen før vi la oss om kvelden. For en ½ time etterpå var lysene skrudd av. Da skulle det være nattero. Nattero og nattero. Det var en del gråt fra Rød sal der de minste lå. Forståelig nok så lengtet de hjem. Vi på blå sal snakket og tisket litt før natten. Vi ville ikke innrømme at en del av oss også ville hjem. Vi slapp heldigvis å gå ut i mørket på do. Vi hadde potter under sengene. Det var litt flaut å bruke potten for alle kunne høre, så det prøvde vi å gjøre forsiktig. Sengene måtte res opp hver morgen og guleroten var nok at den fineste sengen ville få diplom. Gelden var stor det året vi kom inn og så at de hadde fått toaletter og vasker inne.

Vi var tidlig oppe for morgenstellet for alle skulle sitte ved frokostbordet rene og pene klokken 08:30 (tror vi). Frokosten besto vanligvis av grovbrød med brunost eller syltetøy. Men først måtte vi synge for maten. Middagen var god, norsk hverdagsmat som kjøttkaker, fisk, fiskepudding m.m. Søndagen var det litt ekstra med ett kokt egg til frokost, og tenk dessert til middagen. Det kunne være rødgrøt, gele eller pudding. Det var melk og saft til maten. Det eneste jeg ikke ville spise var havregrøt. Alice Therese klarte ikke havresuppe med saft. Det fikk frk. Bolme erfare da hun ikke ville høre tale om at Alice ikke tålte det. Hun måtte pent spise. Alice kastet opp over hele bordet. De andre hylte opp. Det var ikke mange som spiste mer til det måltidet. Men frk. Bolme hadde nok de beste hensikter for Alice så så liten, tynn og skrøpelig ut. Så hun mente nok sannsynligvis hun måtte få mer næring i seg.

Lørdagen var kosedag. Da var det alltid noe ekstra. Da fikk vi kakao og diverse oppskåret frukt. Brev og pakker ble utlevert. Men dessverre ble godteriet tatt fra oss. Det fikk vi tilbake på båten da vi reiste hjem. Lørdager fikk vi være inne i finstuen. Det var stas. Ellers var det bare når det pøsregnet eller lynte og tordnet vi fikk være der. Vi hadde da regntøy, mente de voksne. Men de selv var inne stort sett når det regnet. Inne var det bøker, diverse spill som Ludo, Stigespill, kort og mye mer. Vi satt rundt med diverse småbord og farget og tegnet. Men vi satt på gulvet når vi spilte pinnespillet, for da måtte pinnene ikke røre på seg. Vi øvde på skuespill og sang også. Opptrådte med turn på mange måter. Noen leste dikt. Vi hadde et skuespill som het Jomfru Maria fly-fly-fly. Jeg turnet mye og trente med andre for å opptre for komiteen. Alice sang duett med Sally Nilsson og danset med selvlaget bastskjørt. Torhild Abrahamsen var med. Den jenta kunne synge. Hennes søster Rigmor var også god. Da Alice, Torhild og jeg endelig fikk overtalt henne til å synge, ja da strålte hun. Hun sang ”Brøyte seg rydning i svarteste skog, plass til en stue og muld til en plog.” Enda kan Alice og jeg høre henne. Det ble helt tyst når hun sang. Alle ble betatt. Det var ikke så mange som hadde hørt henne før, for hun var en rolig og stille pike.

Lørdagen var også den dagen vi skrev vi brev hjem, men det vi ikke tenkte på var at all post ble lest og sensurert. Det hendte at noen av jentene måtte skrive brevene om igjen.

Vi hadde også mange plikter. De eldste barna var stort sett alltid med og skrelte poteter. Det kunne bli opp til en bøtte hver. Jeg, Arnhild, likte best å rense sukkererter. De smakte også best av alle grønnsakene, synes jeg. Men vi hadde selvfølgelig også andre grønnsaker. Mest gulrøtter. Skrellingen foregikk stort sett ute rundt en stor sinkstamp. Ved stygt vær skrelte vi inne på grovkjøkkenet. Alice T var som regel alltid med på dette.

Av og til når vi ble ekstra godtesyke snek vi oss ut i åkeren over gjerdet og gikk på nøst. Vi måtte gjennom ormeskogen for å komme dit, og dit var det nesten ingen som turde å gå. Skremmende plass. Hvis Alice var på ferå så gikk vi begge dit, ellers gikk jeg alene. Der var det verdens beste ku-neper. Store, saftige, gule. Nam-nam. Slike har de ikke i dag.

En gang, rett etter at det hadde regnet, gikk vi for å bade og hadde høystøvler på, siden det enda var vått i gresset. Da vi kom fram var det litt glatt på svaberget der tantene pleide å være. Vi barn fikk beskjed om å ikke gå opp dit. Bare det var en utfordring. Jeg husker ikke alle som var med opp på fjellnabben, men en av dem dyttet til Alice så hun fór ut i vannet på dypet. Med støvler på. Der sto hun på bunnen og kikket rundt seg. Glemt helt å sparke støvlene av seg og kom seg derfor ikke opp. Vi ropte på hjelp, men tantene trodde sikkert at vi tøyset, for de kom ikke. Thorild Abrahamsen hoppet etter Alice, men klarte ikke å få henne opp. Jeg brølte hjelp så høyt jeg bare kunne. De hørte meg helt bort til posthyttene og derifra kom to menn løpende og hoppet uti etter jentene i vannet. Da kom tantene. Alice hadde så langt hår at de tvinnet hånden inn i det og slengte henne opp av vannet. Alice hylte som en stukken gris av redsel og smerte. Thorild skrek: ”Slipp håret hennes”. Vi tre takket mennene for hjelpen. De hadde hørt skrikene mine. Men ingen var mer takknemlig enn tantene. Etterpå ble de virkelig sinna, så de sendte Alice og Thorild tilbake til huset. De ville ikke tro at Alice ble dyttet. Jeg ville være med dem, men fikk ikke lov. De var begge våte, kalde og trette så da de så en hesje med høy, krøp de inni der for å varme seg. Samtidig ble Alice sint for hun var blitt dyttet. Hun ville bade og legge seg i solen. Det var urettferdig å bli sendt hjem. Så de gjemte seg der og lo godt da vi dro forbi. Det var ikke mye sang i oss da vi gikk hjemover. Det ble oppstandelse da vi kom frem og jentene ikke var kommet. Det ble sendt ut letemannskap og jeg ”fant” dem. De fikk sengestraff for dette og måtte ligge ett døgn uten mat og drikke.

En annen gang vi var på vei for å bade var det et nydelig vær. Solen skinte fra en skyfri himmel og det var godt og varmt. Vi var i full aktivitet med badinga da himmelens sluser plutselig åpnet seg og det begynte å lyne og tordne. Tantene fikk oss opp av vannet i en fart og jaget oss avgårde i bare badedrakten. Klærne tullet vi inn i håndklærne. Så bar det i full fart tilbake til Duedalen. Vi var søkkende våte da vi kom frem.

Apropos vann. Jeg har også et minne om den gangen vi klatret opp altanen og inn på rommet, stilt på tå, og tok på oss badetøyet. Det pøsregnet ute så vi tok med såpe og håndkle for å vaske oss i regnværet. Vi begynte å hoppe i en stor vanndam utenfor kjøkkenet, såpet oss inn og stilte oss i regnet for at såpen skulle renne av igjen. Det regnet kraftig så såpen gikk fort av igjen. Men Alice T. hadde ikke fått skylt ut såpen av det lange håret da frk Bolme kom, sinna som en tyrk (forståelig nok i dag ). Stakkars Alice T. hun måtte ligge hele natten med håret inntullet i et hånkle. Vi andre også, men vi slapp ihvertfall såpen. Vi fant ut at det var verdt det. Skulle bare ønske at vi hadde fått lenger tid under takrenna.

På Lengteberget satt vi en del. Vi hadde store og litla Lengteberget. For de som lengtet mye og de som bare lengta litt. Der satt vi og så mot byen. Det gikk jo litt sport i å få de minste til å gråte og lengte hjem. Det ble gjort når de store kjedet seg.

Ellers hadde vi et aktivt uteliv, med bl.a., å klatre i trær, spille krokket og sitte på dissene og synge i vilden sky. Vi konkurrerte om hvem som kunne hoppe lengst fra dissene. Vi slo brennball, holdt stikkball, boksen av, gjemmeleken, veggeball, hoppet tau, holdt voggan, for ikke å forglemme rockeringen. Ballen var populær til alt. Dabbing var ekstra populært. Da prøvde vi å finne flest mulig navn på A eller byer, farger o.s.v. Vi bygget hytter, turnet, lekte mor-far og barn. Min søster, Berit Helen likte godt å leke det. Men hun likte også veggeball og hinkespill.

Av og til var vi på blåbærtur, men det var kun på 2. kull. Da fikk vi pannekaker med rørte blåbær. Stor fest. Ellers gikk vi mange og lange turer og sang mye. Har gått rundt Fogn mange ganger. Vi måtte bære melkespann og en kasse med mat, som var grovskive med brunost. Ble turen for lang kom Johan Runestad til oss med hesten. Da hadde han maten med til oss.

Jeg husker også at vi fanget gresshopper og smørte spyttet deres på vorter fordi vi trodde vortene forsvant da. Vi drepte ikke gresshoppene. Andre tok en rå potet, delte den i to, gravde ned den ene halvdelen og gned på vortene med den andre halvdelen. Men begge lag tapte. Vortene var der fortsatt da vi reiste hjem.

Vi planla en liten historie med tantene et år. Vi tok med oss altfor små skjørt og ”gråt”. Vi prøvde å se små og yndige ut slik at tantene skulle synes synd i oss for vi ville holde dem i hånden. Vi var litt av et syn. Alice liten og nett og jeg lang og tynn. Høyere enn tanten. Det syntes vi var flaut og angret på hele greia, så vi tok den tanten som gikk bakerst i køen.

For å komme til badeplassen måtte vi en gang gå over et piggtrådgjerde. Det gikk galt for Alice T igjen. Hun fikk piggtråden inn i foten og tanten måtte rive den ut. Alice T har glemt de smertene, men arret har hun enda. En annen gang på vei til stranden var det en stålorm i veien. Alle trodde det var en huggorm og nektet å gå videre før tantene hadde fjernet den. Når noen var syke var det ikke alltid legen som kom. Det fikk min søster, Randi Bugge Grostøl, erfare. Hun ble stukket av en hanntikk på låret. Etter noen dager så det ut som en tykk rød ”lapp”. Dyrlegen kom og så om henne. Hun ble sendt til Stavanger sykehus. Det ble tatt en del prøver og hun fikk en durabelig penicillinkur. Etter noen dager kom hun tilbake og var frisk igjen.

Vi pyntet portalen når Komiteen skulle komme. Det ble laget kranser av løvetann, lengder av blåklokker, tusenfryd, smørblomster, ormeblader og det vi ellers kunne finne. Flagget ble heist og vi sto på hver side av veien og sang for komitemedlemmene. Dette hadde vi ventet på. Dette hadde vi øvd på. Det ble fremført både turn, dans, teater og sang. Vi hadde også en kunnskapstest. Etterpå kom det STORE øyeblikket. Vi fikk utlevert diplomer. Alle var nervøse og redde: "Tenk om akkurat jeg ikke får." Men flesteparten fikk. Enten for god orden, fint oppredd seng, potetskrelling eller hjelpsomhet. Det var høytidelig. Komiteen ble ikke så lenge som vi ønsket, for de skulle til Sanitas for å spille fotball med guttene etterpå.

Hold kjeft og sov!

Anne Gro Hansen (nå Aarre) forteller:

Om kvelden da vi hadde lagt oss måtte alle være helt musestille. Tantene var veldig strenge på dette. Men det hendte jo at noen av jentene ikke klarte å holde munn. Sånn var det den kvelden da mange av jentene av en eller annen grunn begynte å fnise. Kanskje snakket noen i søvne, eller kanskje prompet. Husker ikke. Men det jeg husker var at en tante plutelig sto i døra og da ble det brått musestille.

Alle trakk dynene over hodet og holdt pusten. Unntatt jeg. Jeg klarte bare ikke stoppe å fnise. Jeg lå med dyna over meg og prøvde å holde pusten for å stoppe fnisingen, men det var helt nytteløst. Dermed var det jeg som fikk skylden for hele greia, til tross for at jeg egentlig ikke hadde gjort noen verdens ting.

Straffen var å marsjere ned i den mørke lekesalen. Der måtte jeg sitte mutters alene. Jeg var så redd at jeg skalv i buksene. Kikket på mørke, svaiende trær utenfor vinduene. Greinene så ut som de ville komme og ta meg. Det virket som en hel evighet før noen hentet meg til sovesalen igjen, og da var det var ikke mye fnising i den lille kroppen min.

Marianne Janzon forteller:

Jeg husker også dette med straffen når vi ikke var rolige etter leggetid. Det var den store, stygge trusselen å bli sendt ut av sovesalen. Men tantene hadde faktisk et enda verre sted enn lekesalen hvor de sendte oss. I alle fall syntes jeg det var verre. Jeg var der nemlig en gang.

Inne på kjøkkenet var det en trapp ned til kjelleren. Smal og nifs og fullstendig mørk. Der måtte jeg stå en gang jeg sannsynligvis ikke hadde vært helt snill. Jeg sto helt øverst i trappen og klemte meg tett inn til kjøkkendøren (som var låst). Det var stummende mørkt. Jeg var utrolig redd. Var helt sikker på at allslags vesener skulle komme snikende oppover trappen og ta meg. Jeg var så redd at jeg ikke en gang klarte å gråte. Måtte jo ikke gi lyd fra meg slik at ”noen” skulle høre at jeg sto der. Da var jeg ihvertfall dødsens.

Det gikk så lang tid før noen hentet meg at jeg trodde de hadde glemt meg.

Snop i kjekspakken

Fortalt av Anne Grethe Jacobsen f. Emanuelsen Det jeg husker aller best fra mine 5 ganger i Duedalen feriekoloni: Pakke kofferten, det var spennende. Vi var jo ikke vant med å reise på ferie. Båtturen som jeg syntes aldri tok slutt.

Kl. 0800 om hverdagen var det frokost med deilig påsmurte brødskiver. Søndag var det kl. 0900 og da med egg.

Me var i aktivitet fra morgen til kveld. Med alle typer spill og leker. Kan bl.a. nevne: Brennball – slåball – gjømmeleken – slå på boksen – tikken – vaskan – fygaren – paradis – jeg erobrer land – voggå – slå på ringen – svingtau – vanligt hoppetau – rockeringkonkurranse.

I dårlig vær hadde me aktiviteter i den store salen i 1ste etg. Då vr dt tegning, maling, puslespill, ludo, kinasjakk og å trene på underholdning. Så var dt den lange, lange veien til badebuktå som føltes som me gjekk kver dag. Men det var det nok ikke. De så gikk først bar eskå med mat i ei smøreska. Både fram og tilbake var det sang og når me gjekk forbi gården til Runestad så var det det faste verset: Me lige Runestad adle mann Me lige Runestad adle mann Me lige Ruuunestad adle mann,

Skrelling av poteter nede i kjelleren var fast rutine. Og oppreiing av sengene. Det var strengt det, og tungt, for me hadde jo ikkje så store armar. Og så husker eg godt den grindå bak dissene. Der var blåbærskogen. Om det var eg så va liten eller ei, vett eg ikkje, men det var i alle fall de største og blåaste blåbæra eg kan huska. For når eg tredde di på et tjukkt strå så røyk strået. På blåbærturane plukkte me sammen med tantane bær med hjem, og då lagde fru Sivertsen blåbærsyltetøy. Og et stort høydepunkt var det når me fekk eggedosis med masse blåbær i.

Det var og kjekt å klatra i trenå og plukka hasselnøtter. De vokste i store klaser. De skulle me ta med oss hjem og ha te jul, men det blei det aldri någe av. Når feriekolonien va øve så va nyddene glømde.

Det var ”Janteloven” så gjaldt på feriekolonien og det var de sterkaste og "frekkaste" jentene fra Strandgadå og Bakkeland så hadde kontrollen: fysst på dissene o.s.v. Men eg klarte meg godt fordi bestyrinnen, Klara Bolme, var fostermor for Bjørg Bolme. De bodde i gadå ett par huser oppfor meg. Datter te fru Sivertsen (det var kokkå) og Bjørg var de to jentene eg var mest med.

Det var ein artige, men traumatiske, episode den gangen eg fekk pakke fra mor mi. Der var der ein Gjende kjekspakke oppi, og i den hadde mor mi tatt ut halvparten av kjeksane og inni hadde hu putta slikkerpinnar, tyggis og karameller og limt igjen. FEST for meg!

”Du va lure du, mamma, så gjømde godteriet i kjekspakken. ”

Det så eg ikje tenkte på var jo.... at all post blei lest før tantane limte konvolutten igjen. Gleden var kortvarige må du tro. Dagen itte blei eg innkallte på rommet som tantane delte og blei spurt kor godteriene var? Eg var ikje så dreven at eg sa eg hadde spist de opp. Men eg sa som sant var, at de var i kjekspakken i kofferten. Så det var det.

"Operasjon" uten bedøvelse.

Fortalt av Inger Karin Jøraas Karlsen som var på Ferå 3 ganger.

Første gang jeg skulle reise til feriekolonien var det stor spenning. Reise med båt var det kjekkeste jeg visste. Dagen kom og jeg vinket farvel til min mor som sto på kaien og fulgte med at jeg kom meg vel ombord. På båten satt jeg og tenkte mens jeg tygget på snop. Hvordan ville det være på en feriekoloni?

Turen til Fogn gikk fint men jeg syntes at veien dit var lang. Da vi endelig kom fram, stod det noen som tok i mot oss. At vi skulle være så mange, visste jeg ikke. Vi måtte gå to og to i en rekke helt fram til Duedalen. Å-åh så langt det var å gå. Gnagsår fikk jeg også i de nye skoene. Jeg var glad da vi endelig var framme. Det var en rød sal og en blå sal. Husker jeg ikke feil, så var det rødsalen som var mot nord og der skulle jeg være. Der var så mange senger. Tror det var 25 i hvert rom. Jeg tenkte at det vill bli mye ballade med 50 unger med ulike interesser.

Slik tenkte jeg mens jeg la kofferten under sengen og kikket meg rundt. Tankene fløy fra det ene til det andre. Jeg var jo nesten 8 ½ år.

Så fikk vi informasjon om hva vi skulle gjøre mens vi var der. Om mattider og oppførsel. Så var vi ute en stund, før vi fikk komme inn og få mat. De brukte en kubjelle til å kalle på oss.

Dagen etter måtte noen sitte utenfor døra til matsalen og skrelle poteter. Andre fikk oppgaven å vaske pottene og noen utedoen. Mens de som ikke fikk noe å gjøre, fikk leke ute. De største gikk sammen og pratet. Alt virket idyllisk.

Så var det en av de store jentene som fant nøttetrær, og da var vi andre ikke seine med å springe dit. Mens vi sto der og koste oss, kom Klara Bolme. Hun var ikke blid fordi vi fikk ikke lov å plukke nøtter. Jeg ble så redd, og måtte springe til utedoen for ikke å tisse i buksa. Og det var bare såvidt jeg rakk å sette meg ned. Jeg var alltid redd for å gjøre noe galt, og jeg visste ikke at vi ikke fikk lov å plukke nøtter.

Ettersom dagene gikk så var det alltid en eller annen som gikk til den store steinen. Den ble kalt for ”Lengteberget”. Der satt de og gråt og lengtet heim. Innvendig lo jeg av de.

Dersom vi fikk pakker heimefra så fikk de ikke lov å sende oss snop, men min mor la noen karameller i lommene på de klærne hun sendte meg. Så var det å ete i smug. Da var utedoen god å ha.

Det var alltid stor stas når Runestad kom med hesten og kjerra. Han kom med melk og posten. Når vi såg at han kom nede i porten, så sang vi av full hals:

Me lige Runestad adle mann Me lige Ruuunestad adle mann, ..... også jeg. Bravo for Runestad, bravo for Runestad, Bravo for Runestad,

Vi sang den to-tre ganger før han kom helt opp til huset. Det var en koselig kar som gav oss mye glede. (Den dag i dag, - 48 år etter - så savner jeg ham.)

Når det regnet ute fikk vi være inne i salen. Noen skrev brev, andre tegnet eller holdt på med et håndarbeid. Sang ble det da også og det var en sang jeg likte godt. Husker ikke hele sangen: "For når det regner, Vi syr og tegner, Og skriver brev hjem til mor." Dette er alt jeg husker av sangen.

Av og til gikk vi i rekke ned til badestranden. Da ble det full liv i oss unger. Vi boltret oss veldig og hadde det så moro. Men da vi måtte gjøre oss klar til å gå tilbake til Duedalen ble nesten alle triste. Mens vi spaserte ned til stranden, og tilbake, så sang vi av full hals. Folk lukket opp vinduene, og noen stod ved veien og smilte til oss mens vi trasket avsted, syngende.

Det hendte at jeg også måtte skrelle poteter og vaske potter. Jeg syntes dette var bedre enn å vaske utedoen. Den gikk jeg klar, heldigvis. Jeg likte meg godt i Duedalen. Så da dagen kom, så var det med sårt hjerte jeg reiste derifra. Det ble delt ut diplom og jeg var blant de som fikk diplom. Da var jeg kry.

Det gikk 4 år før jeg kom dit igjen og da var var jeg på begge kullene. Det var likt de to gangene som første gang. Men en ting skjedde meg på badestranden. Jeg fikk skjell i foten og måtte gå på hælen eller hinke tilbake. Så kom jeg med litt hjelp oppi senga. ”Tanten” brukte barberblad og skar under foten. Uten bedøvelse. Jeg hylte av smerter, men skjellet fikk hun ut. Jeg fikk bandasje og plastikk rundt. Slik lå jeg i noen dager og jeg fikk all mat på senga. Da var det mange som var misunnelig på meg. Disse to gangene fikk jeg også diplom. Med så mange unger der, så ble det mye bedre enn jeg trodde.

På skolen fikk vi loddbøker og da var jeg med på å selge lodd. Pengene gikk til feriekolonien. Jeg tenker ofte tilbake til den tiden jeg var i Duedalen Det var en fin tid. Mange av de jeg har snakket med roser betjeningen og oppholdet der. Bare noen få likte seg ikke. Det var vel de som var på ”Lengteberget”.

Skriv i minneboka Gratis gjestebok Les minneboka