Velkomstside

Hvem er vi?
Duedalens historie
Dette skrev avisene
Bildearkiv 1
Bildearkiv 2
Bildearkiv 3
Duedalentreff 2006
Ymse fra kolonitiden
Minner
Minner 2
Etter turen
Etter turen 2
Bokprosjektet
Våre sponsorer
Kontakt oss
Lenker ut

Feriekolonien 1951 til 1956

Astrid Jeanette Kvarme (f. Pedersen) husker disse småhistoriene:

Når Runestad kom med hest og kjerre var vi alltid i stor stemning. Utenom all mat og drikke vanket det pakker og brev. Brevene kunne være flere sider lange som om vi bodde i Amerika og ikke bare i Duedalen i 3 uker.

Den lille tynne kokka var uheldig en gang med fiske-boller i hvit saus. Det var en hetebølge som fiskepuddingen ikke likte. Nesten alle vi 60 jentene spydde bak de buskene som var ledige.

Bestyrinnen, fru Bolme, som bodde i samme gaten som meg (hjemme i Spilderhauggt.) ga meg ofte oppdraget med å hente gjenglemte ting på badeplassen. Jeg var veldig glad for disse turene for på veien ned til badevika var en diger eplehage. Jeg hadde stor strikkebukse på meg. Den rommet vel et par kg epler. Da ble det fest for noen av de priviligerte jentene.

Ryktene spredte seg fort når det var noen innfødte gutter på veien.Da hang alle som fikk plass, på den digre hvite porten.Vi plystret og ertet alt vi kunne. Det var moro.

Da vi ble noe eldre flyttet vi fra den røde salen til den blå. Jernsengene knirket som griser i slaktetiden. Så på sovesalene var det aldri helt stille. Vi var blitt tøffe i den alderen så det første vi gjorde etter å ha blitt tildelt seng var å løfte bort puten og børste vekk lusepulveret.

Hadde vi vært utenfor gjerdet eller gjort noe annet ugagn måtte vi bære pottene med urinen fra sovesalene og ned den lange bratte trappen og bort til doen. Uff & uff. Deretter måtte vi vaske pottene. Men dette gjorde jeg heldigvis aldri.

Det var de som hevnet seg: Pellet bort murstein bak doen og killet de av de voksne som satt på do med en lang grein. Det ble skrik som hørtes over hele Duedalen.

Vi bygget hytter, laget de nydeligste kaker av den flotte røde leiren. Hadde alltid noe å gjøre. Ihvertfall de første årene. I ”uværsalen” bar vi inn torver, greiner m.m. når vi fremførte skuespill. Det var skikkelig moro. Tantene var utrolig flinke til å arrangere aktiviteter.

Vi laget sitteplasser i ved-boden. Jeg elsket å fortelle spøkelseshistorier, så jeg inviterte 6-7 jenter inn der etter tur. Vi grøsset og koste oss.

Det var også utrolig spennende de sene lørdags-kveldene da tantene fikk besøk. De unge mennene smøg seg fra tre til tre og trodde seg usett. Men vi jenter fulgte godt med. Da ble det musikk og latter fra kjøkkenet. Alt helt uskyldig moro.

På slutten av oppholdet pyntet vi veien fra porten og helt opp med de vakreste blomstermotivene. Så de besøkende fra skolestyret osv måtte ha følt seg som herskapelige.

Jeg var alltid på siste parti på grunn av blåbærene. De siste dagene før hjemreisen plukket vi for harde livet. Vi hadde faste plasser til våre esker i den kalde kjelleren. Full smøreske var alltid mitt mål. Så stolt jeg da var kan nesten ikke beskrives. Alltid den største! Da ble det saft og syltetøy gjennom vinteren for min mor, søster, bror og meg. Min far var sjømann. Men et par år glemte min mor å hente meg på kaien. Jeg slepte den blytunge esken hjem til et tomt hus. Slik jeg gråt da kan jeg aldri glemme. Mamma, stakkar, var med og gråt da hun kom hjem og så meg sitte på trappa med pappkofferten og blåbæresken.

Mine 6 opphold på ferie-kolonien ga meg mange gode opplevelser. Dem vil jeg alltid bære med meg. Siste gang jeg var der hadde jeg gått ut av 7. klasse. Jeg var nesten voksen og følte et vemod, ja nesten sorg over at dette var siste gangen. Disse årene på feriekolonien vil jeg aldri glemme. Det gode samholdet, de fornuftige reglene vi måtte følge. Vi lærte toleranse og omtanke for våre venninner og ledelse. Dette er det beste Stavanger kommune har gjort for oss byjenter . Hjertelig takk til bestyrinnen, fru Bolme, kokka og de herlige tantene. Og selvfølgelig Runestad. TAKK!

RUNESTADGUTTENE OG "DUENE"

Rolf Jan og Rune Runestad var så greie at de tok seg tid til å snakke med oss, Anne-Grethe og Marianne, i en meget travel arbeidsdag. Disse to guttene har sitt opphav på Fogn. Deres oldefar hadde gård der inne og deres bestefar hadde odel på nabogården som han sa i fra seg og flyttet til byen. Slik gikk det til at Jonas Runestad, som er søskenbarnet til Rolf Jan og Rune, overtok gården. Jonas er den selvsamme karen som var så snill og hjelpsom da vi var inne på Fogn for å sjekke forholdene tidligere i vår. Nå er det sønn til Jonas, Jon, som driver gården. Jon var han som hjalp oss med bilen da den gikk varm på rundturen på Fogn. (Artikkelen finner du lenger nede til høyre på denne sida.)

Så disse Runestadfolkene er jammen hjelpsomme. Vi husker jo alle vår kjære Johan med Blakken.

Runestadguttene som vi nå har en prat med er fast forankret på Fogn, selv om de hele livet har bodd i Stavanger. Far til guttene bygde hytte for nesten 60 år siden. Den ble i sin tid bygget av materialer fra tyskerbrakker og appelsinkasser. Det var ikke mye bruk-og-kast i de tider. Siden den tid har de jo bygget på og bygget nytt, så det er ikke mye igjen av appelsin-kassene i dag.

Guttene forteller at det var ganske spesielt hver sommer når jentene ankom øya. Det var et fast og sikkert sommer-tegn. Rolf Jan fikk lov å være med å hente jentene sammen med Johan Runestad. Det syntes han var stor stas, og ganske så spennende. Det var jo ikke så mye som skjedde ellers på den lille øya, så når det detter inn 50-60 jenter på en gang så blir det ganske mye inntrykk for en liten gutte-pjokk. De fleste av jentene hadde jo vært der før, så de viste vei for førstereisjentene. De nye så helst litt ”øvejidde” ut, men de kom fort inn i hvordan systemet skulle være. Førstereisjentene kikket fælt på den eine hånda til heste-karen, Johan. Dvs det var jo ingen hånd, men bare en stubbe som han bandt tømmene rundt. Han hadde fått den ødelagt i ung alder. Men de ble fort vant til synet av armen hans. Det var liksom sånn Johan skulle være.

Den badevika som var beregnet til Duedalenjentene het Varnes. De fikk ikke lov å bruke andre badeplasser enn denne. Det var gjort en avtale med gårdbruker Ole Johan om å gå gjennom gården hans for å komme fram til vika. Det var bare en hake ved dette. Det var alltid en masse kyr som beitet der og om vi hadde pysete tanter som var redde for disse dyrene så lurte vi oss over marken v/Posthyttene. Da måtte vi være musestille. Ingen synging eller prating. For ellers hørtes det lang, lang vei når jentene var ute og marsjerte. ”De sang alltid mens de gikk”, forteller Runestadguttene. Dermed var det ikke vanskelig å vite for gutta på øya når duene skulle til Varnes for å bade.

Det var ikke få ganger de lå og lurte på dem. De hadde selv en vik som de brukte som badeplass litt bortenfor den som duene brukte. Der brukte de å være fra morgen til kveld på sommeren. De hørte på jentene som hylte og skreik fra sin badevik.

Foreldrene til gutta ga dem streng beskjed om å holde seg vekke fra jentene på Duedalen. Det var heller ikke lett å nærme seg dem for alle på Fogn kjente jo til Rolf Jan og Rune så de ble fort oppdaget hvis de befant seg i nærheten av Duedalen. Da fikk de klar beskjed om å gå en annen plass å være.

Men for bygutter som var på ferie på Fogn, var det noe helt annet. De hadde ingen som passet på dem i den grad så det var mange som klatret i stiger opp til soveroms-vinduene og tittet inn til jentene. Johan var veldig streng på slikt så runestad-guttene turde ikke være med på dette, selv om de aldri så mye synes det så spennende ut. Da fikk de kanskje ikke være med å hente brød og melk som straff.

Men det var ikke bare ungene som lurte på hverandre. Det var titt og ofte at tanter fra Duedalen lurte seg ut for å flørte. Det ble et svært oppstyr om de ble tatt. Men de ble nok ikke hjemsendt slik som jentene risikerte å bli. Ellers hverken så eller hørte man så mye til feriekolonien. De gjorde ikke så mye vesen av seg. Med unntak av når de var ute og gikk. Da var det så mye sang og latter at folk bare smilte og syntes det var ganske så hyggelig å høre på.

Siden Rolf Jan og Rune var så heldige at de hadde egen hytte så syntes de litt synd på oss jenter som ikke hadde det. Men da syntes de det var fint at det fantes en slik plass som Duedalen sånn at jenter som ikke hadde andre muligheter til ferie, kunne få reise på landet om sommeren. Men det var jo kamp om plassene. Det var ikke alle som var så heldige å bli trukket ut. Rolf Jan, som gikk på Storhaug skole, kan ikke huske at han så noen fra sin egen skole eller fra området der han bodde.

Når et kull var over, visste alle gutta på Fogn når neste kull skulle ankomme. Da samlet de seg nede på kaien og ventet til båten med de nye duene kom. Så var det på an igjen. Mange storøyde jenter med svære kofferter som ikke visste helt hva de kunne forvente seg. Noen av jentene og alle koffertene ble kjørt til Duedalen av Johan med Blakken. Så han var omtrent den første vi ble kjent med.

På slutten av 60-tallet måtte trofaste Johan Runestad slutte med kjøringen til Duedalen og da overtok butikkeieren, Olav, oppgavene med å få brød, melk og pakker til sultne jentunger. Hesten ble byttet ut med en svær amerikansk Dodge. Rune Runestad fikk være med i Dodgen når Olav skulle levere varer. Han følte det nesten som han var på prærien.

Duedalen var en fredet plass for Fognbeboerne. Det var aldri noen av ungene som lekte i det området gjennom vintersesongen. Det huset tilhørte liksom jentene på sommerstid og sånn var det bare med den saken. Den eneste som var oppe i huset gjennom vinteren var Johan Runestad. Han hadde som oppgave å passe huset til jentehyl og sang igjen skulle komme til øya.



Litt av hvert...

På denne siden vil du finne litt av hvert som ikke passer inn under noen av de faste temaene på de øvrige sidene. Det kan være et spesielt artig bilde, en historie fra krigsdagene eller kuriositeter som du eller dere opplevde på Duedalen. Eller som den første artikkelen her som viser hvordan 2 tanter fra 1953 skrev en rapport fra sitt arbeid på Duedalen i håp om at forholdene skulle bli enda bedre for de neste kullene som skulle til Fogn.

rapport etter første kull 1953

I "Bildearkiv 2" finner du en del bilder som vi har fått låne av "tante" Turid Gjøstein Madsen. Etter denne sommeren skrev hun og "tante" Bjørg Jørstad nedenstående rapport. Kanskje var det slike drypp som skulle til for at feriekolonitilbudet hele tiden skulle forbedres.

Autentisk rapport fra Duedalen 1953 1. kull

Skrevet av ”tantene” Turid Gjøstein og Bjørg Jørstad

Vi har nå vært på Duedalen som tanter i 3 uker og ønsker å avlegge en rapport. Vi reiste inn torsdag 25.juni med 58 barn og var der inne i 3 uker til torsdag 16. juli. Da var antallet redusert til 53.

Været var stort sett bra. Vi kunne derfor være ute nesten hele tiden. Så sant det var sol og varmt, badet vi. Badeplassen var fin. Den lå godt og usjenert til. Ungene trivdes der, og flere lærte å svømme. Men selve stranden var steinet og full av tare. De første dagene ble det derfor nokså mye plastring og bandasjering. Vi ryddet en liten veg ut til sandbunnen og det hjalp noe. Men det beste ville vært om hele bukten ble ryddet. Det kunne sikkert la seg gjøre i løpet av en dag med et par manns hjelp.

Ellers fordrev barna tiden med ball-leker, krokket og leik ellers på eiendommen. Det kunne imidlertid gjerne vært flere enkle leikesaker til fordeling blant dem. Det behøvet ikke koste noe særlig å skaffe dette. For eks.: 3-4 ringspill (laget på skolesløyden), vanlige, litt tjukke taustumper til hoppetau, noen gamle avfallsmaterialer til hyttebygging. Nå var det stort rift og en hel del kjekling om 2-3 gamle plankestubber som lå på eiendommen.

Bak klossettene kunne en gjerne hatt en haug med rent avfall, som kasser, tønner, ståltråd, metallbiter, tjærepapp osv. Hyttebyggingen foregikk helst gjemt bak hauger og busker i utkanten av eiendommen så det rotet vil sannsynligvis ikke bli noe sjenerende rundt huset.

Vi prøvde å holde oss mest mulig ute selv om det var litt regn. Men det var ofte vanskelig å ta alle ut da det var flere som kom inn uten regntøy. Går det ikke an å få samlet inn noe regntøy til forskjellige årsklasser gjennom forespørsel i avisene, hos kjøpmennene eller fabrikkene. Dette regntøyet kunne så ligge der inne til utlån.

Lekesalen prøvde vi helst å holde oss unna da det var vanskelig å sette 60 barn i gang med innearbeid der. Plassen var svært liten. 1/3 av salen var opptatt av tunge, uhensiktsmessige pulter. De kunne med fordel vært byttet ut med 3-4 småbord og en del enkle taburetter eller stoler. Dessuten fantes det ikke spill eller andre stille leikesaker til tidsfordriv der inne, bortsett fra noen små fargestumper. Det bør skaffes mer av dette. En ekstra rull avispapir ville greie seg lenge til tegning og klipping for barna. Hvis en spurte 5., 6. og 7.-klassingene her på skolene, måtte det også gå an å få samlet inn en del brikkespill og kortstokker for barn. Alt leiketøyet bør så sees over hver vår.

Barna var stort sett friske. Det gikk en del 3-dagers halsesyke. De fleste hadde ikke feber, og dr. Høynæs sa at de da ikke behøvde å ligge. Men en pike ble riktig syk og måtte sendes hjem siste søndagen.

Noen av barna klaget over tannverk. Skyldtes det alt det fine brødet med sirup? Barna undret selv over at de fikk dette. Vi la jo også merke til at de absolutt foretrakk kneipbrød fremfor lyst brød. Er det ikke da fornuftigere å sende inn mer grovbrød og kneip?
Barna spiste godt, og maten var god og vel tillaget, men den kunne vært mer variert.

Vi vet ikke hvem som har bestilt apotekvarene, men de dekket ikke fullt ut behovet. Det var massevis av bomull og kompresser, som vi brukte ytterst lite av. Av plaster derimot, som er det viktigste, fikk vi bare 1 m Kvikk-plaster og 1 rull heftplaster. Det ble brukt nesten 4 m Kvikk-plaster og 5 ruller heftplaster. Medisinskapet inneholdt mye gammelt som vi måtte kassere. Alt burde vært på plass og i orden da vi kom inn. Apotekvarene kom nå 2 dager etter. Heldigvis hadde barna og vi noe privat med som hjalp oss over de første dagene.

Men det vi allikevel var mest skuffet over var den tonen som rådde der inne.Det var en del undøvendig tvang. Vi fikk bl.a beskjed om å kontrollere brevene som barna skrev. Det står på kortene at besøk i kolonien ikke er tillatt. Etter de erfaringene vi fikk i sommer skjønner vi også at dette er det beste. Men da må barna ha adgang til ukontrollert kontakt med foreldrene gjennom brevene. Grunnen til at brevene skulle gjennomleses var at en skulle hindre barna i å tigge etter pakker eller skrive ”lengtebrev”, som bare ville gjøre foreldrene leie. Denne årsaken kan en vel imidlertid lett fjerne. I en nøye utarbeidet rettleiing kunne foreldrene få beskjed om hva et koloniopphold vil si, hvordan dagsrytmen er og hva barna tar seg til. De kunne få vite hvorfor pakker skaper vansker, og hvorfor besøk i kolonien ikke kan tillates. Foreldrene burde der også få en henstilling om ikke å sende inn barn som har lett for å lengte. Det burde dessuten vært en selvfølge at bestyrerinnen kunne sende hjem barn som lengtet for meget.

Minst 1 uke før barna reiser på kolonien skulle det så ha vært et orienterende møte med møteplikt for foresatte så vel som for betjeningen. Her skulle da foreldrene bringe med seg en underskrevet rettleing. Hvis de hadde noe å innvende mot det som sto der kunne dette drøftes. Dersom de ville finne at de ikke kunne godta de oppsatte regler fikk de heller la barna være hjemme. En slik rettleiing ville også være en god hjelp for betjeningen. Da ville nemlig de også ha noe mer bestemt å forholde seg til. På dette møte kunne ellers de foresatte få se hvem som skulle ta hånd om barna, få stille spørsmål, bli kjent med tantene og få gjort dem oppmerksom på eventuelle vansker med barna deres. Samtidig vil det selvsagt være en fordel for betjeningen også å vite hvor de har de foresatte. De vil kunne arbeide roligere og tryggere, og kanskje slippe den ubehagelige følelsen av at foreldrene ser med mistro og mistillit på deres arbeid.

Etter hva barna fortalte, og vi la merke til, var det mange som absolutt ikke trengte oppholdet. Foreldrene var gjerne på hytta med resten av familien, på ferie et annet sted, eller kanskje de skulle ha ferie senere og da skulle barna på landet for annen gang. Andre barn igjen var nærmest lokket inn med løfte om store gaver når de kom hjem. De tok oppholdet som et nødvendig onde og lengtet bare etter å få reist. Det var ikke til glede hveken for dem selv, de andre barna eller tantene når de måtte lirkes og dras med på alt en skulle foreta seg. En burde ha lov til å sende disse hjem og få inn andre barn som kunne få glede og nytte av oppholdet.
I løpet av de første dagene vil en sannsynligvis finne ut hvem som ikke skulle ha vært på feriekolonien. Er disse nødt til fortsatt å være der, til tross for at de selv gjerne ønsker å reise får det hele lett et visst preg av tvangsskole. Det bør derfor være anledning til å sende dem hjem. Da er det også nødvendig med en lengre venteliste. De første nummerene her kunne på forhånd få beskjed om at de sansynligvis får komme inn et par dager etter de andre. Foreldrene til de 5 første på ventelisten burde også ha anledning til å være med på det orienterende møtet.

Det så forresten for oss ut som om barnetallet med fordel kunne reduseres til 45-50 stykker. Da ville en kunne komme i bedre kontakt med den enkelte og få sveiset flokken bedre sammne. Kan hende ville det da også bli lettere å skape en noe mer intim og hjemlig atmosfære i kolonien.

Disse forandringene vil forhåpentlig kunne skape en lysere, bedre tone i kolonien og gjøre arbeidet mer trivelig for betjeningen. Det ville da kanskje også bli lettere å skaffe hjelp. Som det nå er kan vi skjønne at de som har vært der ett kull kvier seg litt for å ta fatt på et nytt.

Vi er klar over at komiteen kommer på inspeksjon. Men slik som den er lagt an, kan ikke medlemmene vente å få innblikk i alt dette. Komiteen får en times ”festlig” forestilling, som de har bestilt 2-3 dager i forvegen. Samtidig har den med seg noen journalister, som representerer offentligheten, og skal reklamere for kolonien. Da kan ikke betjeningen, så gjerne den enn vil, gi seg til å diskutere indre anliggender. Skal komiteen fortsette med denne form for inspeksjon må den ta seg tid til en rolig samtale med betjeningen i enerom. Aller best ville det være om et par komitemedlemmer kom inn uanmeldt, ble over et par dager og fikk se hvordan barna hadde det daglig. Det var så godt og pent stell på kolonien at vi trygt tror det ville kunne stå for inspeksjon hva dag som helst. Ingen av betjeningen skulle ha noe å si på det.

Til slutt vil vi bare håpe at dette skrivet ikke vil bli tatt som et utslag av misfornøyet kritikk, men som et positivt ønske om å skape bedre forhold for og mellom barna og betjeningen i Duedalen.

Stavanger 03/10-53

Turid Gjøstein Bjørg Jørstad

(sign.) (sign.)

Overskrift

Jentene på Duedalen var nok helt sikker noen fremmedelementer og fargeklatter på Fogn og vi var veldig nysgjerrige på hvordan beboerne på øya opplevde dette. Vi var så heldige at vi kom i kontakt med 2 av øyboerne. Den ene, Aslaug Runestad, har vi tidligere hatt et intervju med. Det er gjengitt et annet sted inne på disse sidene. Den andre, Margrethe Eskeland, fikk vi beskjed om lå på sykehus. Vi tenkte at vi kanskje kunne besøke henne der, og som sagt så gjort.

Vi, Anne-Grethe og Marianne, tok med oss opptaksmaskinen og bega oss på vandring i sykehuskorridorene på leit. Vi fant en pen, eldre dame på 84 år sittende i en stol i et 2-manns rom. Margrethe Eskeland ble mektig forbauset da vi forklarte henne hvem vi var og hvorfor vi var kommet. Dette var jo noe hun ikke hadde tenkt på på mange år. Men hun kom fort på banen og fortalte noe av hva hun husket fra sin barndom på Duedalen.

Første gang Margrethe hadde vært med sin mor til Fogn var i 1927. Da var hun ikke engang begynt på skolen. Moren hadde da sitt første år som bestyrinne og det var hun så hver sommer fram til 1939. I den tiden hadde de 60 barn på hvert kull så det var litt av en gjeng å holde styr på.

Duedalenhuset slik det står i dag, lett kamuflert med rødmaling.Margrethe var på kaien når fjordabåten kom med jentene. Moren hadde god kustus på dem og de måtte stille opp i 2 rekker for å marsjere den lange veien opp til Duedalen. Men de sang og koste seg som oftest.
Vel framme på Duedalen ble jentene plassert på 2 forskjellige sovesaler. I den tiden var det en sovesal nede og en oppe. Lekesalen var i 2. etg. Dette synes moren, Gerda Lomeland, var veldig upraktisk. Når jentene var på lekesalen var det mye bråk og tramping nedenunder. Fru Lomeland fikk ordnet det slik at lekesal og sovesalen nede byttet plass. Det ble så absolutt mye bedre. Da ble det slik at salen til venstre for trappa ble rød og var for de små, den til høyre ble blå og for de større ungene. Om kvelden var det ofte at noen av jentene fortalte spøkelseshistorier og da ble de minste av og til ganske så redde. For Margrethe selv var det ikke så farlig for hun fikk lov å ligge på rommet inne hos moren.

Matlagingen var alltid masse styr. Tenk å lage mat til 60 sultne jentunger. De var heller ikke mange i betjeningen. Det var kokka fru Opsahl og så var det Margrethe’s tante Bertha Lomeland som var sammen med moren. De tre stelte og ordnet med absolutt alt. Det var jammen ingen ferie for dem nei. Men det var alltid nok mat. Ikke mangel på noenting som Margrethe kunne huske ihvertfall.
Det hendte at de fikk hjelp fra et par av beboerne på Fogn til å vaske klær og også til vanlig rengjøring i huset. Maria og Margrethe Bøe hjalp til med dette.

Moren tok også jentene med på en del utflukter. De hentet bl.a. bær i Selvågskogen. Ellers fikk de lov å komme til Bø. Da hadde de med seg kjerre med påsmurte skiver. Når det var finvær gikk de i flokk og følge ned til Varnesstranda. På veien nedover der hadde Posten hytter ”på gjerdet”, som de sa.

Margrethe hadde som regel godt inntrykk av jentene, men det var jo alltid noen som var rampete kan hun huske. Det hendte at jenter som lengtet voldsomt fikk reise hjem før tiden. Da fulgte moren dem alltid på båten. I motsetning til nyere tid hvor vi har eksempler på at noen jenter måtte reise alene med båten. Det var heller ikke alltid at foreldrene fikk beskjed så småjenter måtte drasse på kofferter selv den lange veien hjem.

Når de tre ukene var omme og alle jentene var dratt avgårde ble det virkelig travelt på Duedalen. Det var bare 3-4 dager til neste kull skulle komme inn og på de dagene skulle alle sengklærne vaskes. Det var ikke helt enkelt i de tider. Ikke hadde de vaskemaskin og i alle fall ikke tørketrommel. Så måten klesvask ble gjort på var at de måtte koke alt sengtøyet, så gå ned til brønnen for å skylle det for deretter å henge det til tørk. Sengtøy til 60 senger blir litt av en haug. Om det da i tillegg regnet slik at de kunne se langt etter klestørk så var dette en sann prøvelse. Men i mål kom de nå alltid. Utenom dette skulle stort sett hele huset nedvaskes før neste jentekull ankom huset glade og forventningsfulle.

Så var det i gang igjen med matlaging, vasking, tissepotter, blåbærturer, strandbesøk, oppreiing av senger, lengtende jenter, lattermilde jenter, rampete jenter, redde jenter, syngende jenter etc.etc.

Margrethe Eskeland viser oss et bilde hvor moren, Gerda Lomeland, er sammen med sin mor, Alma Braadland. Fru Lomeland Margrethes var bestyrinne på Duedalen i mange år og moren, Alma Braadland, var bestyrinne på Sanitas i enda flere år. Hun ble nesten en legende der inne. (Klikk bildet til høyre for detaljer.)
Etter fru Lomeland var det fru Kvalvik som ble bestyrinne og fra 1950 var det Klara Bolme som hadde jobben helt til det ble nedlagt i 1973.

Som barn bodde Margrethe i Stavanger og var bare inne på Fogn i disse somrene som moren jobbet der. Det tok slutt for Margrethe’s del i 1934 da hun reiste til Amerika. Hun var ikke tilbake før 1939 og da sluttet moren på Duedalen. Men skjebnen og kjærligheten ville at hun skulle finne sin utkårede blant Fognbuene og det var nevøen til Johan Runestad. Dermed flyttet hun inn til Fogn og har bodd der siden.

Margrethe Eskeland hadde vært 9 uker på sykehus da vi var hos henne. Hun gledet seg skikkelig til å komme hjem førstkommende helg. Hun følte ikke hun fikk stelt seg skikkelig på bl.a. håret på sykehuset så det var det første hun skulle gjøre. Vi var så heldige at vi ble inviterte hjem til Margrethe på Fogn og avtalte å komme 08. mai. Dessverre fikk vi høre at hun hadde måttet reise tilbake til sykehuset nok en gang så vi måtte omgjøre de planene. Vi håper inderlig hun snart blir helt frisk.

Men tur til Fogn 8. mai fikk vi likevel. Kart over øya på kaien. Aslaug Runestad og Marianne Janzon. Vi var så heldige at vi ble inviterte av Aslaug og Jonas Runestad istedet og dermed reiste vi inn med ferja kl. 10:30 og ble motatt som dronninger av Aslaug og Jonas.
Først kjørte vi til skolen hvor vi ble godt motatt av rektor Paul Aano. Han viste oss gymsalen som vi kunne få låne på turen vår 2. september og den var helt perfekt til formålet.

Etter dette var det en lang rundtur rundt på øya. Aslaug fortalte og forklarte hvem som eide alle hyttene. Fra biskop til legmann. Fantastisk å ha omvisning på øya av lokalkjente folk. Det var hytter vi var og tittet på som var aldeles som en drøm. Man ble nesten stum av beundring og misunnelse.
En liten kuriositet er at bedehuset på Fogn faktisk er finansiert av penger fra utvandrere til Amerika. Så det er ikke bare i vår tid det ble sendt penger hjem fra utflyttere for å hjelpe til i hjemlandet.

Badeplassen Varnes.Vi kjørte videre til Varnes som badebukta heter som vi hadde så mange herlige dager i sola dengang vi vandret barneskoene våre der inne. Vi kjørte så langt vi kom innover og så gikk Anne-Grethe og meg det siste stykket ned til vika. Vi var ikke så lett på foten nå lenger nei, så det ble litt kronglete å komme seg ned. Men ned kom vi. Og kos var det å se badestranden igjen. Det var nesten som vi fikk tårer i øynene. Alt var ved det samme, med unntak av en brygge som det tydeligvis nå kan hoppes ut i vannet fra. Men ingen av oss kunne huske at det var så utrolig mye stener på stranden. Vi var nok ikke så Anne Grete Jacobsen på badeplassen. kravstore den gangen.
Posthyttene var litt forandret synes vi. De var liksom blitt noe større. Det var veldig bra at vi i det hele tatt dro ned til disse hyttene for det var en stakkars sau som hadde forvillet seg inn i et nett som var hengt opp bak et fotballmål. Sauen var aldeles livredd og jo mer den sparket fra seg jo verre snørte nettet seg om den. Jonas hadde heldigvis en kniv i lommen så han fikk skåret nettet av halsen på sauen. Med det samme den var løs fòr den avgårde til lammet sitt som tydeligvis ikke hadde fått melk på aldri så lenge. Uffda, det hadde nok gått riktig ille dette om vi ikke hadde kommet ned der. Moralen er å ikke la fotballnett eller andre dyrefeller være igjen etter man har reist fra hytta.

Gammel bil trenger nødhjelp.Bilen til Jonas gikk helt varm på rundturen så den kollapset. Da måtte det innhentes hjelp fra sønnen Jon som sporenstreks var på pletten. Vi ble dratt i gang igjen med traktoren hans.

Så bar det videre rundt på øya med klimaks opp på Duedalen. Vi så det på lang avstand selvfølgelig, men det var jo helt feil farge på huset. Duedalhuset er jo hvitt og ikke rødt. Hva var vel dette? Vi kjørte nærmere og helt opp i gårdsplassen hvor vi fikk tatt et par bilder. Men vi følte oss ikke helt høye i hatten. Duedalen har i dag helt andre eiere og det bor folk der kontinuerlig så vi følte litt av vi trengte oss på. Men vi fikk da registrert en god del forandringer i farten. Et påbygg i fronten på huset f.eks., og også at hele ormebladskogen nede i skråningen var totalt vekk. Hva skal vi nå lage hula-hula skjørt av? Men lufta på Duedalen var den samme.
Jonas forteller at han en gang ble tilkalt til Duedalen pga en jente som hadde forskanset seg inne på et rom. Både han og lærer Odd Thime ble tilkalt. Hun hadde låst seg inne og satt der og var Aslaug og Jonas Runestad tydeligvis rasende. Hun bannet og svor, forteller Jonas, så lærer Thime måtte godsnakke med henne lenge før hun endelig ga seg og kom ut. Hva årsaken til episoden var, sier historien ingenting om. Det var vel egentlig synd på jenta for hun var vel sannsynligvis bare lei seg eller redd.

Etter den lange, flotte omvisningen bar det hjem til Aslaug og Jonas hvor vi fikk kaffe og kaffemat. De bodde nede ved Sørvågkaien. Dermed fikk vi også se kaien hvor hvor vi kom i land i gamle dager og så fikk vi også se hvor den gamle butikken lå.

Det var en fantastisk, flott dag. Både værmessig og med hensyn til hva vi fikk se. Vi takker vårt fantastiske vertskap, Aslaug og Jonas Runestad. Uten dem hadde vi nok ikke fått sett på langt nær så mye av øya.

Skriv i minneboka Gratis gjestebok Les minneboka


Copyright ©2006 - 2006 Duedalen treff.comAll Rights Reserved. - Designed by Nor Data Design