Velkomstside

Hvem er vi?
Duedalens historie
Dette skrev avisene
Bildearkiv 1
Bildearkiv 2
Bildearkiv 3
Duedalentreff 2006
Ymse fra kolonitiden
Minner
Minner 2
Etter turen
Etter turen 2
Bokprosjektet
Våre sponsorer
Kontakt oss
Lenker ut

MINE MINNER


av Tora Lund (f. Bjørnevold)

Jeg gikk på Ullandhaug skole.Var på kolonien fra 1960 til1963. Den siste var jeg begge semestrene p.g.a.at jeg hadde med min søster Karen Østbø, f.Bjørnevold. På bilde nr.5 i album 1 kan dere se to med blå seleskjørt og gule bluser. Det er oss. Tora er eldst.

Jeg husker godt at jeg måtte reie opp sengene til flere på sovesalen, slik at de kunne få diplom. Dessuten husker jeg godt den lange rekka når vi skulle på badestranden. Vi sang av hjertens lyst.

Blåbær som skulle plukkes og tres på et strå, og så må vi ikke glemme Runestad med hesten. Vi sprang han i møte når vi så han i porten. Han hadde med pakker og brev til forventningsfulle barn. Så var det Fru Bolme, da. Hun var en god "mor" for alle. De største barna måtte skrelle poteter og dekke bordet. Ellers var aktivitetene mange og allsidige, fra blomster- kransbinding til ulovlige turer over gjerde. Alt må komme for en dag.

FLERE MINNER

Fortalt av Else Karin Mitchell Andreassen Johansen

Her er noen korte glimt fra det jeg minnes best ved oppholdet mitt på Fogn. De to sovesalene gjorde et stort inntrykk på meg, en rød og en blå. Jeg vet at den blå salen var mest ettertraktet, men jeg husker ikke hvorfor.

Vi fant på mye rart. For eksempel sa noen at jeg ikke kunne spise skorper på skivene mine, noe jeg gikk med på å bekrefte og dermed fikk jeg servert skiver uten skorper hver dag.

Så hadde vi en høyde som vi kalte "Lengteberget". Når vi gikk opp dit var det for å lengte hjem, helst lengte så kraftig at vi begynte å gråte. Det klarte jeg så fint at alle ville ha meg med opp dit for å "nyte" tårene mine.

Jeg minnes det hele som en god tid for oss alle og det bekreftes nok av at da vi etter endt opphold var tilbake på kaien i Stavanger, sa jeg at jeg bare skulle hjem og hente katten og så skulle jeg rett tilbake til Duedalen.




Overskrift: Duedalens historie.

Som i all historie som går tilbake til begynnelsen av forrige århundre og enda tidligere, ser vi tydelig at gutter og menn på alle samfunnets områder hadde forrangen. Så også når det gjaldt etableringen av en feriekoloni for barn i Stavanger. Heldigvis gikk det i dette tilfellet ikke særlig lang tid før jentene hadde et like godt tilbud som guttene hadde fått på Sanitas i Årdal. Les videre så får du historien i sammenheng.

Overskrift: Forhistorien

Med den industrielle revolusjonen som kom på midten av 1800-tallet, forandret samfunnene i Europa seg gradvis fra rene jordbruks- og fiskerisamfunn til industrialiserte samfunn bygd opp omkring store bedrifter. Byene ble stadig større og fattigdomsproblematikken blomstret. Mot slutten av 1800-tallet var det smalhans i Norge. I Stavanger klarte hermetikkindustrien, som her ble en betydelig plussfaktor, å holde en stor del av befolkningen i arbeid. Råvarene til sardinbokser og annen fiskehermetikk er imidlertid sesongbetonte, og mange av arbeiderne gikk derfor ledige i store deler av året, eller jobbet deltid for at produksjonen skulle svare seg.

Familiene var store sett med våre dagers øyne, og levekårene særdeles vanskelige, både for voksne og barn.

Ute i verden var man begynt med å sende bybarna på landet for oppfeting i skolenes sommerferie. Sveits var et av foregangslandene på dette området, og en dr. E de Presensè uttalte:

" Ingen terapi, ingen medisiner virker så kraftig på de svake bybarn som det naturlige middelet et landopphold gir dem, nemlig frisk luft, varmt solskinn og rikelig badevann; dertil sunn bolig, sunn kost, et regelmessig levesett, rikelig med bevegelse i det frie, en åndelig ro og hjertelighet og fordragelighet i sammen med sine medkolonister.

Feriekoloniene er et sunnhetsmiddel som ikke innskrenker seg til å bekjempe sykdom, men som også vil forhindre den."

Overskrift: Stavanger tar ansvar.

Også i Stavanger var det økonomisk vanskelige forhold, og sammenlignet med dagens overflodssamfunn rådde rene skjære armoden i svært mange arbeiderhjem.

Hver familie hadde ikke som i våre dager sin egen leilighet eller bolig, nei, opptil 4 familier kunne dele et kjøkken og bo fordelt på de omliggende rom, kanskje et til hver familie. Og familiene var ofte langt mer barnerike enn i dag. Vi tror du kan levende forestille deg hvordan dette måtte være, såvel for slitne og fattigslige foreldre som de mange barna deres. Mødrene ga barna den maten de kunne greie å skaffe til huse. Ingen visste om eller hadde ressurser til å tenke på et sunt og næringsrikt kosthold. Tuberkulose, barnedødelighet, engelsk syke og andre ernæringssykdommer florerte.

LÆRERNE OG BYENS BEDRESTILTE ENGASJERER SEG

På bakgrunn av dette scenariet begynte ansvarlige leder i Stavanger å få øynene opp for at her måtte noe gjøres. Lærerne var blant de som også mente at forholdene for de fattigste barna måtte tas på alvor og tiltak settes i verk for å bedre dem. På skolen møtte de barna fra alle familier og så hva fattigdom, feilernæring og sykdom førte til av sorg og smerte.

Lærer Johan Gjøstein, som senere ble skoledirektør i byen, holdt i 1899 et foredrag i Stavanger Lærerforening som satte diskusjonen i gang. Han mente blant annet at feilernærte og svakelige bybarn ville ha godt av å tilbringe sommerferien på landet, i sol og frisk luft. Allerede dagen etter ble det nedsatt en komite med 5 medlemmer fra lærerforeningen for å utrede saken. De fant fort ut at de var nødt til å få drahjelp fra byens varmhjertede og innflytelsesrike personer, og således gjorde de et taktisk veloverveid genistrek da de henvendte seg til sakfører (senere byfogd) J. S. Kielland (som hadde vært bidragsyter til feriekoloniene i Christiania) og anmodet ham om å stå i spissen for arbeidet. Mange flere i tillegg til de to som her er omtalt, kunne vært nevnt, men det vil føre for langt i denne sammenhengen. (Vi henviser vitebegjærlige til Skolemuseumslagets Årbok for 1986 (Stavanger) for flere detaljer.)

Dette var altså i 1899. Den selvoppnevnte komiteen hadde hørt om den danske ordningen, der man innkvarterte "trengende børn hos landmennene". Ettersom det på dette tidspunktet ikke fantes noe brukbart leirsted i Stavangerområdet, bestemte man seg for å forsøke seg med den danske modellen. Et opprop ble rykket inn i avisene, der vertsbønder ble tilbudt kr 3,- pr uke for å ha et barn boende hos seg. Responsen var null. Angsten for hvilke ubehageligheter slike opphold kunne medføre, overdøvet nok bøndenes ønske om en god ekstrainntekt.

Lærer A. Hiorth, som var en av foregangsmennene, dro da for egen regning inn til Fogn og "solgte" opplegget på tomannshånd til lokale bønder. Dette ga resultater og etter kort tid hadde man 8 villige verter i nærområdet, også i Årdal. Det første året betalte man 14 kr for hvert barn hver måned, noe som ble ansett som en god betaling. Og ettersom ingen vanskeligheter med barna meldte seg den sommeren, var det senere aldri problemer med å få nye barn plassert.

Bøndene var altså fornøyde, og det var vel også mange av barna, men langt fra alle. Den kraftige landskosten var ikke alltid like lett å fordøye for "byasene", og noen av dem ble nok lovlig sterkt utnyttet til gardshjelp i høyingen og som gratis lukemannskap i åkrene. Denne ordningen ble derfor straks ansett bare som et overgangstiltak. I noen privathus i Årdal fikk man imidlertid etterhvert opprettet små kolonier med ca 20 barn om gangen. Det ble straks lettere å føre tilsyn med barna og deres påpassere. Hygiensk opplæring av barna, og innpoding av gode spisevaner og ditto leveregler, ble en del av opplegget. De gode vanene håpet man at barna ville bringe med seg til sitt hjemmemiljø, og derved øke effekten av deres ferieopphold på landet.

Så i 1906 stod den første feriekolonien for gutter klar til å ta i mot sine første gjester, Sanitas i Årdal. Historien om den hopper vi lett over i denne sammenhengen, for den er grundig omtalt på en egen sanitasside.

Overskrift: Duedalen blir virkelighet.

Det gikk bare 5 år før ”palasset” i Duedalen stod ferdig. Og da var det jubel og glede både i feriekolonikomiteen og blant de heldige av byens unge jenter. De hadde hatt et tilbud , de også, etter at guttene fikk sitt Sanitas, men det ble etter den gamle danske modellen – innkvartering hos bønder i distriktet. Nå hadde også de fått sitt eget feriekolonisted. Sommeren 1912 kunne de første 120 jentene slå seg ned ipå Fogn i 3 uker hver. Og det skulle omtrent så mange jenter få lov til å gjøre i 61 år framover. Sommeren 1973 var det slutt på ferieoppholdene i Duedalen, men minnene, de kan ingen ta fra oss!

Vi vet fra jenter som fikk være på Fogn en eller flere sommere at de fleste stortrivdes og hadde godt av oppholdet der. Selvsagt vil det alltid være noen som får en annerledes opplevelse med seg hjem, fordi de ikke var vant med å være hjemmefra eller fordi de kom i klammeri med, eller ble utsatt for erting av, andre jenter. Rent objektive målinger er også foretatt for å teste resultatene av ferieoppholdene for både jenter og gutter.

I 1907 (før Duedalen var reist) står det i årsberetningen for feriekolonien: ”Om flere børn har legerne udtalt, at de lever på kræfter, de har samlet i kolonitiden. Om en gut siger lægen at kolonioppholdet har skjænket ham livet tilbage. Det er ikke bare medicin, men oftere frisk luft og god mad saadanne børn trænger. Fra skolerne hører vi at børnene følger bedre med i undervisningen efter en god Aardalstur.”

Vekten ble etter hvert det beste konkrete beviset på at feriekolonien hadde sin misjon og verdi. Som regel gikk den litt opp for hvert kolonibesøk. Det finnes faktisk bekreftede opplysninger om at en gutt la på seg hele 6,1 kg bare i løpet av disse korte ferieukene ett år.
Midt under første verdenskrig (det må ha vært i 1915 – 17 for det ble ikke noe ferieopphold for noen i 1918 – det eneste året koloniene var stengte) var gjennomsnittlig vektøking i løpet av tre uker på feriekoloni 1 kg både for gutter og jenter.
I 1932 viser en måling at av 118 jenter som var i Duedalen, la 104 på seg mellom 1 og 3 kg. Så dette har nok vært et nyttig verktøy i kampen for sunnere og sterkere ungdommer.

Kosthold og trivsel

Spesielt før 2 verdenskrig, men også for enkelte familier langt opp på 60-tallet, kunne det være så som så hva barna fikk å spise. Man brukte det man hadde eller hadde råd til å skaffe seg, slik at fokuset var mer på å skaffe familien mat, enn på hva slags mat man skaffet til veie.

På feriekoloniene var man først ute etter å servere det man kalte sterk kost, som skulle bygge opp svake barnekropper. Senere ble man mer oppmerksom på næringsinnholdet i maten og forsøkte å sette sammen en så sunn og næringsrik meny som mulig. Og når man ser på resultatene av veiingen av ungene, som er gjengitt ovenfor, ser man klart at dette lyktes man med.

Vekst og utvikling henger og nøye sammen med trivselsbegrepet. Unger som trives der de er vokser i alle betydninger av ordet. Her har nok tantene gjort en utrolig bra jobb. De hadde nok et spesielt godt lag med jentene samtidig som de hadde faste rammer om aktivitetene og lærte barna gode sunnhetsregler. Særlig tidlig på 1900-tallet kunne rensligheten blant barna og i familiene deres være så som så, og i 1926 kan vi lese at "en del piker hadde dessverre utøi (lus), mens guttene var praktisk talt rene. Flere av barna holdt seg dessverre ikke tørre om natten." Denne samme observasjonen er gjort flere år på rad.

De som har hørt Lillebjørn Nilsens flotte beretning om "Stilleste gutt på sovesal 1" der det blant annet heter at han møtte opp "med en skalle, som var klipt en gang for alle", skjønner kanskje hvorfor jentene fikk så lite flatterende omtale når det gjaldt renslighet. Guttene kom på kolonien med hoder glattklipte som bowlingkuler, mens jentene ofte hadde langt, flagrende hår som lusene trivdes i.

Skriv i minneboka Gratis gjestebok Les minneboka
Copyright ©2006 - 2006 Duedalen treff.comAll Rights Reserved. - Designed by Nor Data Design